Døden er en del av livet, og en del av det å være menneske. Det er den naturlige utgangen som møter oss alle. Så hvorfor skal den være så fryktet og tabubelagt? Ved å snakke om døden skaper man større bevissthet til livet og hvordan man ønsker å leve.
 Vi burde få tilbake den dagligdagse samtalen om døden og kunne snakke om døden også før sykdom inntrer. Vi tenker at den dagligdagse samtalen kan bidra til å alminneliggjøre døden og redusere frykt for den. Fordi vi får så mange negative bilder om døden gjennom medias dekning av ulykker, terror og drap, er døden i dag gjerne synonymt med frykt. Døden må være noe annet enn den siste krimserien på Netflix. Døden har på en måte blitt mer kommersiell, og det gjør noe med vår kommunikasjon. Det er viktig å kunne snakke om den naturlige død. Der har vi som samfunn en viktig oppgave.

De aller fleste mennesker tenker på sin egen dø, og har tanker om hva man ønsker og ikke ønsker.
Det bør være greit å mene noe om sin egen død.
Så hvorfor skal det være så tabu å planlegge sin egen begravelse?
Vi tenker at det ikke bare er greit, det er bra. Man har mye å vinne av mening og glede ved å våge å ta samtalen om hvordan man vil ha det når man skal dø, med sine nærmeste og familien rundt. Vi trenger å øve på å snakke om døden. Med oss selv, barna våre og de rundt oss.
Det å kunne snakke om døden både personlig og i jobbsammenheng har veldig stor verdi. Det har en forløsende kraft, nemlig livet. Det skaper en større bevissthet til eget liv, og hvordan man ønsker å leve livet.

Før fikk hele familien være vitne til at den gamle i familien døde. Den døde lå i hjemmet frem til en begravelsesseremoni fant sted. I dag dør de fleste av oss på institusjon. Døden har på en måte flyttet inn på institusjon og er på mange måter blitt usynlig.

Døden er noe vi alle kommer til å møte, men som mange frykter og som er tabu. Når vi går på gata og er i ferd med å møte noen som har mistet noen, er det helt vanlig å krysse gata og gå en annen vei. Det er fordi motet mangler. Man tenker kanskje: «Hva skal jeg si?» Men det holder bare å gi en klem. Ved å ta det steget hjelper man kanskje dem som har mistet noen til å sette ord på det de går gjennom.

Når mennesker man står nær har mistet noen krever det både mot å ta kontakt og tid til å tørre å stå i det og være sammen med dem. Hør på historien deres. Kanskje har de fortalt den mange ganger før, men sorg er kontinuerlig, så man må ta seg tid til å lytte likevel. Man skal ikke være så redd for å si eller gjøre noe feil. Ved å tørre å være nær, gjør man mye fint. For den det gjelder er det viktig at det handler om dem. Det å få snakke om tapsopplevelsen er en måte å bearbeide sin egen sorg. Så når du møter noen som har mistet en kjær, er det ikke om å gjøre å snakke om egne erfaringer. Vi tenker at hvis man virkelig bryr seg så er det ikke så viktig om man ikke har noe fornuftig å si. Men å lytte og være til stede er uvurderlig.

De siste årene ser vi en tendens til at vi har blitt flinkere å snakke om døden. Dette skaper åpenhet og trygghet for alle.